Siden siste innlegg

Jeg er s slv med blogge at det er helt ufattelig.
Fjortendager siden sist:)

En liten oppsummering:

31. Juli: Tur med familien til en strand. Moste tre fingre da mamma slamret med bildra. Skled og skrapa opp det ene lret da jeg klatret ned et berg.
1. August: Dro en tur til Troms sammen med mamma, min sster, Malin og Lillebror, Eirik og Mathias. Vi ble der til den 2. og s p steder der mamma vokste opp, og s handla vi litt :-) p vei dit stoppet vi i Mlselv der bestefar bor, tok noen bilder!




Bading... Det var kaldt, men til og med lille Malin kom seg uti! (Hun spruta masse vann p meg s jeg frs... Stakkars tante..)
Har faktisk ingen bilder fra Tromsturen, men noen bilder fra tilbake hjemover..
Jeg og sss hadde det veldig gy.


Det var som regel mest bare snne bilder. Jeg ser jo helt grusom ut!

Videre har det vrt fint, har bytta soverom hjemme, holder p pusse opp:) og s har jeg endelig ftt sett alle sesongene av Supernatural n! (Bortsett fra 7)

Og n grter jeg fordi Alona Tal ikke er med i serien fordi hun dde av blodtap etter angrep fra en hellhound. (Meg sine. That bitch. (Ikke den ekte Alona Tal da. Jo Anne Harvelle.))
http://www.youtube.com/watch?v=nd4j1Ms1VYE

- Ingrid

My addiction


Jared Padalecki<3


Misha Collins<3



...og Jensen Ackles! (Rekkeflge har ingenting si)

Noen andre som elsker Supernatural?

- Ingrid :)

Mine hrfarger

Som dere kanskje vet, s er jeg en hrfargefanatiker, og har hatt massevis av forskjellige hrfarger. Jeg elsker det bare, det er det som har ftt meg igjennom en del av skallet mitt. Jeg er ikke redd for vise hvem jeg er n. Fr var jeg redd for vise meg frem. N er jeg okei. Etter alle de gale fargene. Folk kommer oftere og snakker med meg p grunn av det, haha!

Galskapen begynte da jeg farget hret for frste gang den 15. oktober 2010, da jeg etter masse mas hadde ftt lov av mamma farge hret. Jeg og min davrende bestevenninne Lisa Helen skulle farge hret hos henne, og moren hennes skulle gjre det. Her er da min naturlige hrfarge:

Ganske mrkt.
I den frste runde farget vi hret lysere. (Eller bleket det.) Lisa hadde rdt hr fra fr, s det ble ikke store forskjellen p henne.
Senere lot jeg fargen bli min egen igjen, fr jeg bleket det igjen en gang (tror jeg), og sommeren 2011 dro vi en dagstur til Abisko for handle. Da kjpte jeg meg en karamellaktig farge... Jeg har videoer der jeg har den hrfargen, fra min, Elise og Andrea's tur i villmarka. (Lagret p brukeren Littlemetalfan p youtube.)
Dette ble tatt i august 2011, samme mneden som teltturen, da s hret snn ut.

senere i august:

Etter dette ventet jeg til hret ble helt langt, og da farget jeg det svart: (alle sa at jeg ikke kom til passe det, og de var s negative. Senere syntes alle jeg ble passende med det.)

Dette var fra bursdagen min:)
Da etterveksten kom, farget jeg den knallrd.

Noe som heller ikke falt i smak i begynnelsen, men som ble tatt imot etterhvert.
I januar/februar ble jeg lei og begynte bleke det igjen, for at det skulle bli min ordentlige farge til konfirmasjonen i mai. Snn s det ut den tredje mai (tre dager fr konfirmasjonen)

Uka etter fikk jeg et ml om blondt hr, og jeg bleket det s det ble oransjeskjr. S kom min bestevenninne Malin p besk. Vi skulle egentlig gradere hret, men bestemte oss for klippe det kort + pannelugg. Snn s det ut da:

Hm... Ole Brunn er blitt kjekkere siden sist.
Tidlig i juni farget jeg det knallrdt.

Meg og semitvillingbroren min Eirik! (Ylvis, haha!)
Et bedre bilde:

Meg og lille Malin!:)
Og da er vi kommet til ntiden! Skulle egentlig ha bl, men de har ikke bl Syoss (den jeg bruker), s jeg tok lilla istedet:



Og n planlegger jeg dra tilbake til min naturlige hrfarge, nr jeg gr lei av lilla:)

- Ingrid

Flinkeste bloggeren ever

Heisann, da var det meg igjen... Hper folk likte novellen som var i forrige innlegg! :-)

For tiden holder jeg hus i Melvik utenfor Harstad, kun fem minutter fra hjemstedet mitt Srvik. Jeg er her hos bestevenninnen min Andrea:

..Den vakreste jenta ever!<3

Vi har for det meste sittet og svettgamet... Sims. Og hrt p musikk og sett Supernatural. Og hatt det veldig morsomt med mine klr og mine turningskills (Ja, jeg gjetter at dere ikke visste at jeg har turningskills!)

Det er den store genseren min fra Hennes&Mauritz... Den er i helt vanlig strrelse L. Dette bildet ble tatt i gr :-)


Og her er meg for litt over fem minutter siden. Jeg ser jo s klok ut... Jeg kan spiderwalk ogs! (Gav gudmor Magdalena et banansjokk p konfirmasjonen min da jeg gikk ut p verandaen sammen med Andrea og tok en spiderwalk i bunad. Spiderwalk er dette: (Bilde fra www.Theawesomer.com)

Deilig, I know. Skal lre meg snn i trapper ogs!

Ellers har jeg vrt hos ssteren min og mtt mine to sm tantebarn Malin og Knut Tjalve :-)

Og s har jeg forelsket meg p nytt... Du vet nok hvem du er n, om du leser dette :-)

Skal bli bedre blogge, jeg lover!!

- Ingrid <3

En ny novelle av Ingrid Persdatter Stenseth

Jeg har da kalt den "Kjre Amanda" :-) Hper dere liker den!

Kjre Amanda.

Mamma og pappa krangler igjen. Jeg skjnner ikke hva jeg skal gjre lenger. Frst krangler de, og etterp er det jeg som m gjennomg. Hva vil de at jeg skal gjre? Rmme hjemmefra? Jeg er s lei, s redd for at de plutselig bestemmer seg for skille seg og jeg m vre med mamma til en vilt fremmed by, nr det for det frste er pappa som er den som er snill og forstelsesfull, og fordi jeg vet at han kommer til beholde huset.

Jeg er uansett femten n. De kan ikke bestemme det uten at jeg kan f en stemme i saken. Det er tross alt meg det gjelder om de skal skille seg.

Jeg savner deg s flt, Amanda. Jeg tenker p deg hver dag, og i gr kveld tente jeg hjertelyset p graven din. Det hjertelyset, husker du, da vi var p ferie i Oslo sammen med tante Anna, og vi var p den messa? Selv om du har vrt borte i et halvt r allerede er det fortsatt rart at du ikke er her hos oss.

Mamma og pappa er ikke s veldig forstelsesfulle i denne tiden. De begynte krangle i gr ved frokostbordet, og da jeg sa jeg var ferdig og begynte ordne med oppvasken, slengte mamma fatet ned i gulvet s det knuste, og pappa ble sittende og se ned i bakken. Han sa ingenting til meg. Jeg orket ikke stillheten mer, s jeg slapp alt jeg hadde i hendene og lp opp p rommet. Da jeg lp forbi baderomsdra, slengte mamma dren opp s den gikk rett i ansiktet p meg. Hun fortsatte likevel uten i det minste se p meg. Sikkert ned i kjelleren for drikke, for det ble nemlig ingen flere mltider i gr. Ting er s vanskelig. Jeg skulle nske jeg fortsatt hadde deg rmme til.

Hilsen Klara.

~**~

Jeg la fra meg dagboka med trer i ynene og reiste meg fra senga fr jeg tok p klrne som jeg hadde slengt over den hvite stolen som stod ved senga mi. Jeg ble vel ndt til g ned. Magen murret av sult etter den kjipe frokosten fra i gr, jeg hadde verken vrt nede siden da, og aller minst spist.

Da jeg kom ned trappa var alt stille, og det var ingen se noen sted. Mamma l sikkert i senga, og pappa l nok p sofaen i kjelleren, eller omvendt. Mamma drakk mest. Etterp pleide hun sl meg. Da pleide pappa holde meg inntil seg og si at alt ble okei igjen. Han torde ikke gjre noe, og aller minst forlate mamma. Hun kunne vre i posisjon til drepe for alt vi visste.

Jeg bannet over at jeg ikke hadde ssken fr jeg gikk inn p kjkkenet og smurte meg en brdskive med brunost som jeg helte i meg imens jeg dro p meg jakken min og gikk ut i snen, fr jeg videre trasket mot kirkegrden med en liten pose med noen ting jeg skulle sette p graven til Amanda. Det var ikke s langt g, gravplassen l like borti gata vr. Jeg gikk langs benkene der gamle mennesker pleide sitte om sommeren og se p gravene til sine kjre som var gtt bort sikkert r fr jeg satt her og srget. Tanken gjorde meg s trist. Jeg kom aldri til finne en som hadde meg kjr. Det pleide mamma si nr hun var full.

Jeg gikk langs gravrekken til jeg fant nummer 26, Amanda Torsteinsens grav. Hun hadde vrt s heldig i sitt korte liv. Foreldre som elsket hverandre uten forbehold, og tre ssken. I tillegg hadde de hatt en hestegrd. De orket ikke hestene lenger etter at hun forlot, s de gav seg og kjpte et lite hus borti gata vr, s de var nrmere sin kjre Amanda. Storebroren hennes pleide vre her da jeg kom for ordne. Han hadde vrt her i gr da jeg tente lys p graven hennes. Jeg hadde ikke fortalt noen, og aller minst ham om hva som foregikk hjemme, og i gr var ikke et unntak. Vi ordnet bare hver vre ting og ble stende en stund sammen og tenke fr jeg brast ut i grt og han la armene rundt meg for trste, snn som han pleide.

Jeg hadde vrt forelsket i ham for lenge siden. Og jeg mener, han var utrolig kjekk og hyggelig og hflig, men jeg kunne ikke vre kjreste og lykkelig sammen med min beste venninnes storebror, og aller minst nr hun hadde vrt dd i bare et halvt r. Det funket bare ikke.

~**~

Kjre Amanda.

Jeg har bestemt meg for rmme hjemmefra. Jeg drar ikke langt, for jeg m beske deg hver dag. Sikkert et stykke ut i skogen. Det er snart jul igjen, i jula er det ekstra mye samvr med mamma og pappa, og det orker jeg ikke etter helvetet som har utspilt seg i det siste. Julaften er i neste uke. Jeg lover, du skal f noe du nsket deg. Jeg har lite penger, men jeg skal se hva jeg kan gjre.

Jeg husker i alle fall de moralske nskene dine. Vi skulle vre bestevenninner for alltid, sa du. Vi skal alltid vre det, det skal aldri i livet forandre seg selv om du er borte. Du er ikke helt borte enn, ikke for meg.

Mamma var i altfor godt humr da jeg kom hjem fra kirkegrden i dag, s jeg ble sittende oppe p rommet p senga mi med angst. Pappa hadde banket p og bedt om f komme inn for snakke med meg, men jeg hadde lukket rene og dratt kommoden foran dren. Ikke faen. Her har de gtt og behandlet meg som dritt i flere uker, og s forventer pappa at jeg skal kaste meg lykkelig i armene hans og at jeg skal ramse opp alle problemene mine. Det som er det strste problemet for oss alle i fellesskap er at jeg ikke stoler p noen av dem lenger. Jeg tror pappa ropte at de skal slutte krangle da han stod utenfor dra mi, men jeg hrte ikke s godt igjennom musikken jeg satte p hyttalerne p hyeste niv. Jeg tror ikke p at de noensinne vil gi seg med kranglingen.

I kveld pakker jeg sekken og rmmer. Jeg vet det er utrolig mrkt om natten og at det ikke er lys der ute i skogen, men jeg gjr det for meg selv. Og for deg. Og for mamma og pappa. Litt bekymring er sunt. (Hvis de i det hele tatt bryr seg.)

Hilsen Klara.

Jeg lukket boka for andre gang i dag. Jeg hadde tre dagbker skrevet ut av brev til Amanda, selv om hun ikke kunne svare p dem. Noen ganger leser jeg dem opp for henne. Da pleier jeg bli skikkelig trist, for jeg vet at hun aldri kan svare meg. Alle problemene jeg bar p, de var vanskelige.

Den store sekken jeg hadde hentet p loftet var ferdigpakket. Jeg ventet bare til klokka ble litt mer. Da ville mamma og pappa g og legge seg, og da skulle jeg g ned og snike meg ut. Jeg ville g glipp av jula i r om mamma ikke fant meg og banket meg til dde fr.

Da klokka ble elleve ble det slutt p lyder nede, og jeg lp det stilleste jeg kunne ned trappa, kikket fort inn i stua og kjkkenet og dro p meg ytterklrne fr jeg slengte sekken p ryggen og lp ut i kulda imens jeg knuget dagboka inntil meg. Jeg lp helt til jeg kom til kirkegrden. Flere lys var tent p flere graver, og jeg mtte folk da jeg gikk bortover mot graven til Amanda. Jeg satte meg ned der. Snen begynte sakte dale da jeg tok frem boka og begynte lese hyt det siste brevet til henne.

Da jeg var ferdig, hrte jeg subbing i snen bak meg. Da hadde det begynt sn for alvor. Jeg tenkte p sekken jeg hadde slengt innunder en gran der jeg og Amanda hadde sittet og lekt da vi var smbarn. Om den som stod bak meg hadde sett sekken og lurte p hva jeg skulle. Like etter satte noen seg ned ved siden av meg p den sndekte bakken. Mennesket dro av seg votten og trket vekk en tre som gled nedover det rde kinnet mitt. Det var Kristian, storebroren til Amanda. Jeg snudde meg og s p ham. Han smilte trist til meg fr han klemte meg hardt inntil seg. -Har du det vanskelig, Klara? spurte han.

Det var ingen noensinne som hadde stilt meg det sprsmlet. Jeg begynte hikste ned i skulderen hans. Han strk meg trstende over ryggen. -Jeg ante ikke at du slet snn. Men du br ikke rmme fra foreldrene dine, for de vil det beste for deg.

-Ikke vr en snn positiv en du ogs, ropte jeg og rev meg ut av armene hans fr jeg dro frem sekken fra under grana. -Du aner ikke hvor mye jeg har slitt og strevd det siste halve ret! Frst mistet jeg bestevenninnen min, den eneste som noensinne har brydd seg om meg, og s begynner mamma utve vold! Ikke faen om jeg blir igjen her hos dem. N skal jeg bo ute i skogen til over jula, s fr de bare ha det s bra. Jeg dro lua over rene og strente rasende mot enden av gravrekka uten se meg tilbake, uten engang se p graven til Amanda.

~**~

Kjre Amanda.

Det er s kaldt og mrkt, og fingrene mine er s frosne at jeg nesten ikke klarer skrive. Jeg kranglet med broren din isted. Vi er nesten som mamma og pappa, utenom all volden. Jeg lurer forresten p om de leter etter meg, men jeg tviler. Tenk at jeg faktisk tenkte tanken.

Jeg vet at Kristian mente det godt uansett, men jeg orker ikke positive synsvinkler p livet mitt nr alt er s vanskelig og ingen forstr. Da kan det sikkert heller hende at jeg dr, og da vet jeg at vi likevel kan vre sammen for alltid.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive. Det begynner bli s kaldt, og jeg tror jeg hrer lyder. Vinterstormen er kommet over skogen, og n nr jeg skriver holder boka p fly ut av hendene mine. Kanskje jeg br sette opp teltet snart.

Hilsen Klara.

Jeg reiste meg og la boka s forsiktig jeg kunne ned i sekken. S begynte jeg dra teltet ut av teltposen. Jeg vet at man ikke br telte i skogen alene, og aller minst rett fr jul under en snstorm, og at jeg heller burde ha bygd en hytte, men det var uansett for sent, s jeg trakk p skuldrene og fortsatte teltoppsettingen.

Jeg mtte gjenta prosessen fem ganger fr teltet var snn noenlunde satt opp snn som det skulle. Den iskalde vinden pisket det lange, kullsvarte hret mitt inn i ansiktet mitt, og fingrene var s kalde at det var vanskelig bye dem. Jeg var en rmling i ferd med fryse i hjel, med voldelige foreldre og en bestevenninne som var dd. Livet var ikke akkurat en dans p roser, og om jeg ikke overlevde dette, gav jeg blaffen. Hva kunne forbedre seg uansett?

Jeg dyttet inn sekken og krp etter inn i teltet fr jeg dro opp en oljelampe jeg hadde hentet i kjelleren etter oldeforeldrene mine. Utrolig nok hadde jeg vrt s heldig f mormor til lre meg hvordan man brukte den. Det ble lyst inne i teltet, og jeg lukket teltpningen og la meg inni soveposen fr jeg dro frem dagbkene og leste de frste innleggene fra bare noen dager etter at Amanda dro fra meg. Jeg hadde gjort det for bearbeide litt av sorgen, selv om pappa var der for meg hele tiden. Like etter begynte han og mamma krangle, og etter det hadde det vrt drlig omsorg. Derfor satt jeg i skogen og grt over Amanda akkurat i dette yeblikk. Grten min ble fort til en iskald klump i magen da jeg hrte at noen gikk p utsiden av teltet. Like etter skrapet noen p teltdren. -Klara? spurte noen med en stemme fylt av bekymring.

-Kristian, pustet jeg ut og kastet meg frem for pne teltet for ham. Like etter satt vi begge der inne og s forlegne ned i bakken. Til slutt s han opp p meg. -Jeg tror jeg inns at du hadde rett, derfor er jeg her akkurat n.

-Endelig noen som tror meg, mumlet jeg og lente meg snufsende mot ham. Han la en trstende arm rundt meg. -Jeg forstr at du rmmer, men er det ikke bedre ske ly hos oss til foreldrene dine blir bekymret?

-Nei, for det er det frste stedet de vil g. Her vil de aldri finne p lete. Jeg kjente kulden komme tilbake til kroppen, og jeg satt og hakket tenner. Vintrene hadde aldri vrt s kalde som denne var. Og med tanke p stormen som bet i teltet og i trrne rundt meg ble det heller ikke bedre.

-Du er helt bl p leppene, sa Kristian lavt fr han byde seg frem og kysset dem forsiktig. Det var da leppene vre mttes at varmen kom helt tilbake til kroppen min. Hva tenkte jeg p? Jeg kom aldri til fryse i hjel her ute om jeg hadde Kristian. -Takk, hvisket jeg.

-Takk for hva? spurte han og smilte.

-For at du tror meg og for at du er her sammen med meg. En tre dryppet fra yenvippene mine. Han smilte og klemte meg. -Selvflgelig er jeg her for deg. Det virker veldig naturlig.

Jeg hutret igjen. -Jeg m vise deg noe, sa jeg og dro frem den aller frste dagboka og leste hyt det frste innlegget for ham, bare dager etter at ssteren hans hadde gtt bort. Trene dukket opp i ynene hans. -Du har vel ogs skrevet begravelsestalen hennes der?

Jeg nikket. -Jeg savner henne s grusomt, hulket jeg. Han la armene rundt meg igjen, og vi ble sittende og grte inni teltet sammen.

Kjre Amanda.

Jeg m nesten le, for dette er sinnsykt ironisk. Husker du den gangen vi var ute sammen med Kristian, og jeg hvisket til deg at jeg var forelsket i ham? Det var da du sa at jeg aldri mtte bli kjreste med ham, for han var en umotbydelig dust. Men n er vi kjrester. Jeg har ftt knyttet bedre bnd til dere begge i lpet av livet mitt.

Han gikk for en halvtimes tid siden, og n er jeg helt alene. Vinden har stoppet, men snen laver ned, teltpningen er helt dekket av sn. Og det er s kaldt selv om jeg ligger i soveposen, og jeg har to ullgensere, to jakker og en vanlig, tykk hettegenser p meg. Jeg fryser s flt, og jeg skjnner ikke hva jeg skal gjre. En del av meg har lyst til dra til Kristian, en annen del vil hjem til sengen min, og den siste har lyst til d. Men for det frste er det s mrkt ute, og jeg finner ikke veien ut herfra uten lys. Oljelampa holder heller ikke lenger enn til halvveien. Jeg orker ikke mer. N vil jeg bare bort herfra. Rmme til et bedre sted. Alene eller sammen med noen, jeg er ikke redd.

Kanskje litt redd for d. Hva om jeg fryser i hjel og Kristian kommer og finner meg i morgen tidlig? Han vil bli helt ute av seg. Jeg hper jeg i alle fall fr graven min ved siden av din, da.

Jeg gjorde en feilberegning. Det er julaften i overmorgen, p mandag. Greit nok at det er neste uke, men jeg trodde det var lenger til.

N er jeg ndt til legge meg fr jeg omkommer i kulda. God natt, Amanda.

Hilsen Klara.

Vret neste morgen var akseptabelt. Jeg vknet da det fortsatt var mrkt, og ble sittende og lese i en bok jeg har tatt med meg med oljelampen brennende litt unna. Det var ikke like kaldt n, p lille julaften, som det hadde vrt i gr kveld. Jeg lurte p om Kristian tenkte seg hit i dag. Tankene vandret videre til Kristian og kysset i gr. Tenk at vi kysset, etter at jeg hadde vrt forelsket i ham s lenge. Jeg la fra meg boka jeg leste i og tok frem matpakken fra sekken fr jeg tok av meg en av jakkene. Jeg frs ikke lenger.

Jeg hadde mistet kontroll over tiden ettersom klokka mi typisk nok hadde stoppet i lpet av natten, og fordi mamma hadde slengt telefonen min i baderomsgulvet da hun fikk et raserianfall for noen uker siden, s hadde jeg ingen digital heller. Jeg lurte p om jeg skulle g og beske Amanda, men jeg ombestemte meg like etter. Hva om foreldrene mine var der? Jeg kunne ikke ta sjansen p det. Jeg torde rett og slett ikke, ellers var det rett tilbake til helvete. Jeg fikk trer i ynene igjen. Jeg fikk ikke engang beske min beste venninnes grav uten at foreldrene mine skulle delegge for meg og det som skulle vre resten av livet mitt. Kanskje jeg burde rmme lenger av grde nr jeg ikke kunne det. Grunnen til at jeg ikke dro lenger, var fordi jeg ville beske Amanda hver dag. N gav det ingen mening, jeg kunne like gjerne dra videre, hvis jeg hadde orket. Dessuten kunne jeg ikke si ifra til Kristian heller, for han mtte vite det om jeg reiste videre. Livet mitt hadde bare forverret seg etter at jeg rmte hjemmefra, men jeg hadde ikke det snev av drlig samvittighet ovenfor mamma og pappa. Det var det siste jeg noensinne ville tenkt p.

Jeg hrte med ett subbing igjennom snen p utsiden av teltet igjen. Lyset hadde begynt bre seg rundt teltet mitt, og jeg slukket oljelampa fr Kristian brstet vekk snen som dekket teltpningen og kravlet inn til meg. -Du lever, sa han med et sjokkert uttrykk fr han smilte ertende. -Jeg skjnte nok du ville overleve, sa han og byde seg frem for kysse meg. Jeg kjente varmen bre seg igjennom kroppen igjen, og jeg ble rd i kinnene. -Hvordan har du det? spurte Kristian og slo seg ned ved siden av meg.

-Jeg overlever, fleipet jeg fr jeg alvorlig la ut tankene om at jeg ikke kunne dra til kirkegrden fordi noen der ville kjenne meg igjen. Kristian ble ogs alvorlig. -Faren din ringte foreldrene mine i gr kveld og lurte p hvor du var.

-Han kan bare ha det s godt, mumlet jeg surt. -Han bryr seg egentlig ikke uansett om det ser snn ut.

Kristian s ut til at han skulle protestere, men han bet deg i seg, viss om at jeg kom til bli rasende om han ble fornuftig igjen. Vi kjente hverandre godt nok til at han visste at jeg hatet nr folk var fornuftig om noe de ikke visste filla om. Han byde seg heller frem og kysset meg fr han begynte lese de frste brevene mine til Amanda imens jeg satte meg til rette for skrive et nytt et.

Kjre Amanda.

Hadde du levd n, hadde du drept meg. Kristian sitter her sammen med meg i teltet. Klokka er rundt tolv om formiddagen, og han forteller at pappa har ringt rundt for lete etter meg. Akkurat n sitter han og leser igjennom de frste brevene jeg skrev til deg. Trene renner nedover kinnene hans, og jeg selv er grtkvalt. Jeg tr ikke si noe i frykt for begynne grte igjen. N begynner det bli kaldt igjen, og vi begge fryser. Dette begynner g p helsa ls. Om jeg overlever dette skal jeg angi meg selv til barnehjemmet. Jeg orker ikke at de skal f meg tilbake, mamma og pappa. Jeg lover, jeg skal leve for deg og det du nsket, at jeg skulle f leve videre. Jeg husker du skrev det i brevet du hadde skrevet med det siste du hadde fr kreften tok deg med bort fra oss alle. Og det andre nsket, at jeg ikke mtte vre sint p deg fordi du forlot meg, og at vi mtte vre bestevenninner for alltid. Jeg lovet, det lftet er mitt livsml. Jeg leste ogs opp brevet ditt i begravelsen din. Det er det tristeste jeg noensinne har gjort, men alle stttet meg s godt de kunne etterp.

Visste du forresten at du var min eneste venn inntil Kristian kom? Greit nok, jeg har hengt sammen med en jentegjeng p skolen etter at de trstet meg, men det fles ut som om de gr bak ryggen p meg hele tiden. Jeg orker bare ikke det. Dessuten vet jeg at gjenglederen hadde et godt ye til Kristian. Nr vi begynner p skolen igjen i januar, er jeg alene for alltid, for da begynner jo Kristian p en annen skole. Jeg hper jeg kan bli med ham. Jeg vil vre med ham nr jeg ikke lenger har deg ty til. Det tok sin tid, men jeg kan innse at du ikke er mer, du er allerede begynt bli jord. Jeg husker blomsterkransen jeg hadde flettet og lagt om den blonde lokker-parykken som jeg husker du sa du ville begraves i. Det var den du likte aller best. Jeg husker vi diskuterte det. Jeg husker ogs at jeg ville barbere av meg alt hret, men du nektet meg, du ville ikke at jeg skulle vre skallet n som du ogs hadde mistet alt hret. En av oss skulle i alle fall ha langt hr.

Du var vakker med eller uten, det vil jeg at du skal vite. Jeg er fortsatt glad i deg uansett hva som skjer.

Hilsen Klara.

~**~

Dagen gikk mot kveld. Kristian hadde vrt sammen med meg hele dagen. Han fortalte at han ville heller tilbringe lille julaften sammen med meg siden jeg ikke fikk feiret jul sammen med hans familie i frykt for at jeg skulle bli oppdaget. Ingen av oss ville det, s vi var sammen denne dagen, bare vi to. Det fltes i alle fall bedre enn vre alene. Han selv hadde sagt til foreldrene at han skulle til kompisen, og s hadde han tatt skiene p beina og sust nedover til kirkegrden, forbi og inn i skogen der jeg satt alene i teltet med frosten, frykten og sorgen. Han gjorde et enklere leve under alt dette.

Da klokka ble over elleve, ringte ham foreldrene og spurte om han kunen sove over hos kameraten. Moren sa nei, og han sa at det var greit, han skulle komme hjem om et yeblikk. I stedet ble han sittende sammen med meg i teltet til klokka var over midnatt. Vi sovnet av i ett-tiden, og da jeg vknet i firetiden p julemorgenen sov Kristian s tungt, jeg klarte ikke vekke ham. Jeg ville ha ham med til kirkegrden, men jeg lot ham sove og tok oljelampa og gaven til Amanda og lp igjennom den mrke skogen til den gatelystopplyste kirkegrden, der flere hundre lys var plantet p andres graver. Jeg fant frem til Amandas og satte meg p kne fr jeg la fra meg oljelampa s den lyste opp gravsttten. "Her hviler Amanda Torsteinsen, elsket av alle. 28. Juli 1997-29. Juli 2011."

Jeg husket da jeg s gravsttten for frste gang. Dagen etter bursdagen hennes. Hun rakk akkurat bli fjorten r gammel. En trst var jo det, hun var glad etter alle gavene hun hadde ftt, og de fineste ble begravd sammen med henne. Jeg hadde gitt henne gamle ting som vi hadde elsket da vi var sm. Og s gav jeg henne et hjertesmykke med bilde av oss inni. Hun ble begravet i det.

Jeg plantet julegaven min rett foran gravsttten hennes, en rd rose og et kort som jeg la forsvarlig under en hjerteformet stein. Jeg hadde ikke skrevet annet enn "God jul, verdens beste Amanda. Jeg hper du har det bedre. Hilsen Klara." Jeg hadde ikke maktet skrive mer.

Kulden bet i kroppen min igjen fr jeg tok opp oljelampa og lp inn i den svarte julemorgenskogen. Kristian l i samme stilling som da jeg dro, da jeg kom inn og krp meg inntil ham og sovnet i armene hans.

~**~

24. Desember 2011.

I natt ble et skingteam sendt rundt Lavdalsbukta omrde p leting etter to forsvunne ungdommer. Da de kom inn i svartskogen fant de et telt med en utbrent oljelampe og begge ungdommene frosset ihjel. Det er antatt at gutten (15) har vrt dd siden to-tiden i natt, og jenta (14) frs antakeligvis ihjel bare f timer fr vi fant dem.

Mer om saken kommer i lpet av uka.

Mitt 22. Juli


Jeg vil fortelle om min dag som da for ett r siden ble en tragedie i Norges historie.

Lillebroren min, Eirik, ble 13 r dagen fr, og vi hadde feiret den i Harstad sammen med familie, tanteunger, kake og kortspill p verandaen hos storessteren min. 22. juli var jo en fredag, og vi reiste hjem til Risyhamn. Bilturen hjemover var full av hygge og kos og latter. Eirik koste seg med alle gavene han hadde ftt dagen fr. Det var omtrent da bomba gikk av, for da vi kom inn dren hjemme fikk mamma en telefonoppringning av sin venninne Turid, som fortalte om Oslo.
Vi skrudde jo p TV'en, og alle ble sittende og stirre p det katastrofale som hadde kommet med p video og sendt til TV, helt uviss om at det faktisk kunnebli verre. Dessverre ble det noen minutter senere meldt fra en annen kant at det var meldt skyting p en y som inneholdt ungdommer. Det frste jeg tenkte p var ei jente jeg kjenner fra Facebook som skulle dit uka etter, som jeg tenkte hadde masse venner der ute.
P dagsrevyen samme kvelden handlet alt om dette. Og dagen etter. Og uker etter. Jeg fant stttegrupper p Facebook som kte med 5.000 medlemmer per minutt. Jeg fant statuser p Facebook og tweets p Twitter om folk som ikke forsto hva som foregikk. Norge var i kaos. Verden var i kaos. "Muslimske terroristgrupper har tatt over Norge." "Al Quaida terroriserer vrt lille land!" Jeg hadde en krangel med en gutt p Facebook som jeg ikke kjente, der jeg forsvarte muslimene. Denne gangen var det ikke dem, det skal de ha.

Neste morgen da jeg vknet kom det strste sjokket. Mamma vekket meg, satt p sengekanten min og strk meg over hret fr hun fortalte at over seksti liv var gtt.

Norge ville aldri bli det samme igjen.

Jeg kondolerer til alle som har mistet noen av sine kjre der ute. Det er en grusom opplevelse for bde prrende og de som satt og stirret uforstende p TV'skjermen for et r siden. Vi er vel kanskje alle prrende, det var tross alt bde vrt lille land og flere av vre medmennesker som fikk en drlig stkk i seg.

En dag som det huskes for alltid.

I'll be alright

Har den litt kjipe flelsen i magen etter i gr fortsatt. Snakka med han jeg liker, og han er FOR snill og FOR fornuftig. Hater aldersforskjeller. De gjr ting s mye vanskeligere enn de trenger vre.
I dag vkna jeg i halv tolv-tida og bestemte meg for st opp fr klokka ble ett. Stod ikke opp fr det var tretti sekunder igjen, frst da stod jeg opp og sminket meg. Deretter gikk jeg ut til min kjre mamma som satt i stuen og s p sesong 2 av Supernatural, min og hennes personlige favorittserie. Fikk den gode nyheten, at hun hadde bestilt sesong 3, 4 og 6 (vi har bare 1, 2 og 5 p dvd), og s ble vi sittende og se noen flere episoder fr vi skeiet SKIKKELIG ut og spiste stekte plser og chips og drakk cola fra boksbrettet Eirik kjpte da vi var en snartur innom Abiskobutikken p mandag. Deretter ble vi sittende og se ut sesong 2, og s begynte vi p sesong 4 som Eirik har lasta ned, fikk sett en episode fr vi mtte spise igjen, og s s vi fire-fem episoder til fr spilleren p mammas PC ikke ville mer. Og her er jeg. Sittende i senga mi. :-)

Vrt en ganske kjedelig dag tatt i betraktning til at jeg bare har dovnet og sett Supernatural. I morgen reiser vi hjem, skal mte bestevenninnen min dagen etter. Blir antakeligvis (og forhpentligvis) sove hos mormor i morgen natt... S kommer jeg meg vel ut p bygda igjen for mte Andrea. Dette er forresten Andrea:


Hun har vrt, er og vil alltid vre min beste venninne noensinne. (ja jeg er en flink rimer ogs!!!)
Dette bildet er alts fra konfirmasjonen min i mai! Ja, tenk, jeg hadde langt hr en gang. Dette er mitt akkurat n:


(Elise kalte meg for en vampyr p dette bildet.... Rare kvinnemennesket.)

S, skal ta og g i gang med en av mine andre evner utenom blogge, nemlig skrive :-) Scream out om dere vil lese noe jeg har skrevet!

- Ingrid (Vampire, muhhahaha)

Depresjon

Siden dette er en blogg som handler om alt og livet mitt, s vil jeg gjerne fortelle noe som jeg har strevd litt med det siste ret. Nemlig depresjon.

Dette er noe av det jeg sa i en Facebook-status isted:

Jeg vil beklage til alle sammen som jeg har utsttt eller sret det siste skoleret. Det har vrt et ganske vanskelig r der mange av mine flelser har blitt satt p prve, og det er ikke alltid jeg klarer vite hva jeg gjr imens jeg prver reise meg selv opp igjen etter ha blitt sltt ned. Jeg kan ha oppfrt meg som en drlig venn, drlig klassekamerat, og drlig til kommunisere selv om dere har forskt f kontakt med meg. Det er ikke med vilje jeg har gjort dette, men det er depresjonen som har holdt meg tilbake. Har vrt ganske hjelpels og flt meg ensom, noe som ganske ofte kan vre problematisk. Jeg ber ikke om tilgivelse, ville bare si unnskyld...
og s vil jeg takke til alle som har vrt der for meg det siste vanskelige ret, dere er de beste!♥

Jeg har hatt en drlig periode i livet, har vrt en mulig selvmordskandidat, jeg har skrevet dagbok og ikke ftt noen lsninger p hvorfor dette skjer, hvorfor dette skjer med meg, og hva jeg kan gjre for at det skal stoppe. Jeg har skadet meg selv, jeg har tenkt mange tanker om dden og jeg har tenkt p hva som vil skje med meg om ting ikke stoppet.
Og selv om det ikke virker snn, har jeg ogs tenkt p hva folk meg rundt mtte tro uansett hva jeg sa. Jeg ville jo at de skulle vre der for meg, men jeg er ikke den som er den frste til si ifra om jeg har det vondt. Derfor har jeg vrt s nedfor det siste ret.



Jeg har hatt problemer med f et forhold til faren min som jeg ikke kjenner i det hele tatt selv om han bor det stedet jeg er nesten aller mest, jeg mistet bestevennen min i 2008 og har vrt ganske knust, jeg har flyttet (i 2007), jeg har sagt farvel for siste gang, og alt er s vondt svelge ned p en gang at det er umulig ikke bli nedfor og deprimert. Jeg har grtt utallige ganger, p vei hjem i bussen fra Harstad, hjemme i senga mi om kvelden, p skolen, latt flelsene f overhnd, blitt stttet av vennene mine men falt tilbake og ikke klart hjelpe mine egne venner nr de har hatt det vondt. Og noe av det verste av alt; Forelsket meg i noen jeg aldri kan f, noen som ser p meg som en lillesster.
Men jeg har ogs hatt mine gleder dette ret.
Vendepunktet kom i april/mai, der jeg satt i gangen og skrev den vanlige dagboka mi og prvde f styr p livet mitt. Jeg hadde vrt uvenn med en av mine aller, aller beste venninner noensinne, Malin, i flere uker. Jeg hadde grtt i forrige friminutt, og jeg hadde skadet meg selv samme uka, midt i en skoletime der vi fikk leksjoner om rakettskytefeltet p Andya. Jeg er ofte en snn som sitter alene, men akkurat der jeg satt i gangen og skrev gjorde det mest vondt. Det fltes ut som om jeg ikke hadde noen snu meg til, fordi det fltes som om verden gikk imot meg. Jeg tenkte p pappa og vrt forhold til hverandre. Da skrev jeg en positiv ting, at jeg kunne bare beske ham, f ham til hente meg oftere fra bussterminalen, ringe ham og s videre. En positiv ting frte til andre. En annen ting jeg husker jeg skrev om var at det var bare g og snakke med de andre, de var ikke sure p meg selv om jeg flte de var det. Jeg var redd.
Redd for snakke med mine egne venner om dagligdagse ting. Men etter ha skrevet dette reiste jeg meg og gikk nervst til klasserommet der jeg startet et samtale med en annen av mine beste venninner, Lisa Marie. Friminuttet etter skrev jeg en hel side med bare positive ting, og alt ble bare bedre og bedre.

Jeg vil takke til alle sammen som har vrt der for meg. Mine aller beste venner;

Malin
Lisa Marie
Elise Mariann
Andrea
Sandra Marie
Solveig Irn
Ingar (Izzy)

Og mine nye bestevenninner fra sommerleiren;

Thea
Solvr
Emma
Jenny
Charlotte, dere som fikk meg ut av den siste delen av skallet og lot meg vre meg selv helt og fullt <3

- Ingrid

The new shit on Norway's internet battlefield!

Dette er da Ingrid Persdatter Nyberg (alias Ingrid Persdatter Nyberg Lvhaug Stenseth om man GIDDER bruke lang tid p skrive hele navnet som jeg egentlig ikke bruker til vanlig...)! Jeg er 15 r og ble fdt som en av to jenter i en sskenflokk p tte; i tillegg har jeg to tanteunger som heter Malin Elise (2,5) og Knut-Tjalve (2mnd)!


Sjarmrgutten til tanta si!!!

Og s er det store lille Malin, som var tanta sin aller frste store glede i livet :-)

(Knut-Tjalve ble tatt med hastekeisersnitt den 5. mai 2012 p Harstad Sykehus, dagen fr jeg konfirmerte meg i Sandtorg Kirke, men den eneste ssteren min Anne-Marit stilte likevel opp - i rullestol... :')


~*~


P fritiden er jeg s random som det overhodet er mulig sammen med mine to beste barndomsvenner Andrea og Elise Mariann ( www.emfrantzen.blogg.no ), og jeg er avhengig av Supernatural. Musikkspekteret mitt er s stort som at det rommer all verdens bortsett fra dubstep og musikk med FOR mye autotune. Helst heavy metal. Innen favorittartist/band er det Circus Maximus, Sonata Arctica, Kamelot og Adam Lambert som gjelder. (Jajamensann!)

Det er omtrent det eneste jeg orker fortelle i kveld... (natt)... I morgen er det sove lenge! :-D

- Ingrid :-)

Velkommen til min blogg!

Dette er den frste posten p min nye blogg ;)

Les mer i arkivet August 2012 Juli 2012
hits